Munkenes ideal og rettesnor var eiendomsløshet. Fri fra jordisk gods kunne de såkalte tiggermunkene møte andres lidelse med sann kjærlighet og omsorg. I klosterkirken utfordret de sin tids religiøse skikker ved å gjøre rom for "syge, saare og fattige" i kirkerommet. Et tiltak som skapte forargelse og motstand, ikke minst fra biskopen i Oslo.

Fransiskanernes sterke sosiale engasjement kom Paven i Roma for øre. I 1291 skrev han brev til kongen i Norge med beskjed om at det lille klosteret i Oslo skulle fortsette sin virksomhet under Pavens særlige beskyttelse, representert ved Kongen. Fri for motstand kunne munkene fortsette sitt åndelige og humanitære arbeid blant hovedstadens vanskeligstilte. I forbindelse med reformasjonen overtok kongen fransiskanernes eiendom. Ettersom hovedstaden hadde behov for et nytt hospital, ble eiendommen i 1538 omgjort til stiftelsen Oslo Hospital og utnevnt til byens hovedhospital.

I 1736 ble en ung pike, Birte Jonsdotter, frikjent fra dødsdom etter drap på sin husbonds barn.Hun ble ansett som "afsindig" og fikk livsvarig asyl på Oslo Hospital.

Oslo Hospital har en sentral plass i den norske psykiatrien. I 1846 skrev daværende overlege ved sykehuset Herman Wedel Major utkast til sinnsykeloven, en reform av den daværende psykiatriske behandlingen. Sinnsykeloven av 1848 regnes i dag som fundamentet for den moderne norske psykiatrien.